Det digitale selskapet IBM introduserte Floppy disken som ytre lagringsenghet, fungerte diskene/diskettene til fordel for stadig mer omfattende deling og lagring av datafiler. Før de senere datamaskinenes harddisker, store nok indre minner som lagringsplass, ble billige nok, fikk også datamaskinenes styringsenheter eller operativsystemer sin plass på disse disker/disketter. Programmeringsgiganten Microsoft utnyttet sin pionertid utrolig godt og vant derfor gradvist sin enorme markedsmakt - mellom IBM og Apple.

Digitale bilder krevde også stadig mer plass, mer kapasitet via nye disketter som så dagens lys. KODAKs lysfølsomme filmer ble uinteressante i tidens digitale løp, og fotoforretninger våget ikke annet enn å tilby digitale versjoner av våre fotografier. Alt sammen via fotopapir på slutten av kjemikalienes tid.

Den magnetiske teknikken holdt seg via flere forbedringer og nye produsenter, men ingen klarte å sette standard på grunn av den ekstreme teknologiske utviklingen. At det i 1996 var 5 billioner av disse i bruk i verden, Wikipedia, tyder på informasjonseksplosjonens startskudd. Og med et aldri så lite glimt i øyet er det greit å minne om, at dette var en tidsperiode da nesten alt datautstyr helt frem til 1990 var helt eller delvis uten nettkontakt. 

Ikonet for lagring på mange PC skjermbilder er den dag i dag, og paradoksalt nok, en 3½-inch floppy disk - selv om den altså nesten ikke er fysisk eksisterende. I dag for vi kastet "skyer" etter oss med uendelig lagringsplass for noen få kroener og enda færre tastetrykk unna - online. Alt imens enorme lagringsparker bygges større og større og kjøles ned til passende temperatur for all denne eksplosive datatrafikken et lite søk unna.

MW, pedagogisk filosof