Kilder: Glåmdalen, 17.10.15, Anita Krok og Marek Wielgosz fra Visuell Refleksjon. Hun skriver om hans fotoutstilling og om Gunnar Johnsen som  dokumentarist. Jeg besøkte samme utstilling og la personlig merke til hans svart/hvite bilder, tatt med et legendarisk Laica kamera. Altså ingen fargebilder han enkelt kopierer i svart/hvitt med bruk av etterbehandlingsverktøy.

Hans sorthvitt-portretter er nærværende enten de ble tatt med mye eller lite lys, enten bildene fremstår i skarpe kontraster eller mindre forskjeller i nyansene. Personlighetene "hviler" i tilstedeværelsens ekte lys, får "snakke for seg selv". De får snakke til våre øyne i en "unik bildero", uten fargenes anmasende forstyrrelser. 

Anita K. nøster frem at han tidligere malte, og først ble interessert i sitt fotoblikk

som 60 år gammel, for fem år siden. Aktuelt er det også, at han får heder internasjonalt, men liker ugjerne selv å være i fokus. "Han tar store bilder, fotografier som på sitt sylskarpe vis fryser små øyeblikk inn i evigheten," skriver hun.

"Drivkraften er gleden ved å mestre, at øyeblikket sitter, det gir meg det store kicket," sier han selv. Personlig lurer jeg på hvilken bildeevne han har med seg fra penslenes tid, da oljefargene tørket langsomt på lerretet, og inn i øyeblikkets kunst?

MW, foredler av praktisk visualisering for læring og utvikling