Ungdommer har banket opp, filmet og hengt ut jevnaldrende på sosiale medier. Et annet og enda mer makabert eksempel, fra august i 20015, stammer fra USA. To journalister ble skutt midt i deres direktesendte oppdrag for sitt lokale tv-selskap. Gjerningsmannens hevnmotiv viste seg å være drivkraften etter at han mistet jobben i samme tv-kanal. 

Å iscenesette seg selv på denne måten, og samtidig skruppelløst å filme ugjerningen, for dernest å offentliggjøre den, er groteskt. Men det avspeiler kanskje medienes makt kontra enkeltskjebners avmakt på avveie. Mobbing er også en form for avsporet aggresjon, og kan være et symptom på at noe er galt på skolen, jobben eller i familien. Å utbasunere frustrasjon via egen video som ren

hevn, er en forholdsvis ny trend som neppe stopper opp av seg selv. Digital spredningskraft gir oss en falsk følelse av å nå ut til så ufattelig mange mennesker. Drivkraften bak det å bli papulær raskt, konkurransen om flest likes, gir en usunn eksponering av å "kunne tilhøre den digitale lykkeeliten" - eller være en del av det "globale skrytealbumet".

I destruktiv forstand, og med omvendt fortegn, snus denne trenden, i enkelte tilfeller og økende grad, til hevngjerrige nødskrik via mest mulig skadelig publisitet. At den arbeidsløse drapsmannen tok sitt eget live senere, er ingen tilfeldighet. Hans blinde raseri endte som et synlig uttrykk: Ondskapsfullt planlagt, kaldblodig filmet og kynisk publisert. Dette i en tid hvor vi speiler oss i mediene som aldri før, visker ut skillet mellom privat og offentlig i takt med en eksplosiv publisering av private fotografier/videor.

MW, informasjonsfilosof
og videoanalytiker