Kilde: Dagbladet, Vigdis Alver via dagensmedisin.no/ntnu.no og Erik Bertrand Larssen. Vigdis A. får frem at "merkelappen" som diagnosen gir påvirker helseopplevelsen negativt. Blant de som ikke visste noe om at de var syke var det like vanlig å oppgi god helse som hos friske. Slik sett kan vi si at tankens kraft, eller det vi gir oppmerksomhet, kan trekke oss ned eller løfte oss opp.

Erik B. Larsson, mental trener og forfatter, fremhever det å være ambisjøs på egne vegne som retningsgivende for faktisk oppnåelsesenergi. "Hvis du drømmer mye, og tenker visjonært på egne vegne, kan du risikere å begynne å tro på drømmen. Slik kan en følelse av noe urealistisk etter hvert etablere seg mer som et ambisjøst mål", skriver han. Dermed blir det å sikte høyt

et kraftfullt verktøy innen mental trening. Gode mål gir oss energi, og ved å forvente motgang takles den bedre fordi vi har høye mål som mobiliserer vår beredskap for bedre måloppnåelse i rett tid.

At vi vender blikket innover uansett formål er et visuelt vilkår for menneskelig forestillingskraft, men noen gjør det for å bli bedre, mens andre dessverre for å dvele ved sin utilstrekkelighet. "Mye av utfordringen i å tørre å følge intuisjonen sin har med selvtillit og frykten for å mislykkes å gjøre," sier Grethe Holtan.

Personer som brått får vite at deres tid er tilmålt tyr ganske ofte til strevsom søken etter en vidunderbehandling, klamrer seg til de håpene som finnes, fremfor å bruke den siste tiden til best mulig livskvalitet, via indre arbeidsro, til å gå inn i smerten og håndtere angsten for å dø tidligere. Flere alvorlige diagnoser har noe av denne panikken som tyngende bekymringsmulighet, fremfor lindrende forsoning med livssituasjonen slik den faktisk er.

Et lavmælt mot til å gi slipp på egen motstand mot det som skjer, skjermer oss mot å bære nag over tapet, frigjør oss fra falske skyldfølelser som overdrivelser av våre sorger, til fordel for øyeblikkets nærvær. Dette som forløsende overgivelser til ualminnelig utholdenhet i livets tempo, den klokt nullstilte nåpust via emosjonelt mer nøytral sjelsenergi. 

Å legge gamle smerterester bak seg, gi slipp på selvbebreidelse og energitappende "snubletråder" er en del av manges indre arbeid. Det er ikke bebreidelsesbransjen som bør vokse seg stor, men den enkeltes personlige mestring og vekst - til fordel for dybden i den enkeltes stressfrie selvinnsikt. Så hvilke bilder, hvilken symbolsk bilderelevans, forteller underbevisstheten hva den skal styre mestringslidenskapelig etter, eller utviklingsorientert bedre mot?

Blikket for å gjøre det usynlige synlig, bildeevnen til å gjøre det ukjente kjent og visualiseringsevnen til å gjøre det ubevisste bevisst, går gjennom intuitiv åpenhet og emosjonell intelligens - mellom indre bildekraft og metaoppmerksomhet som oppmerksomhet på egen selvoppmerksomhet. Bedre bevissthetsnivåer er til for å løse utfordringer og nye dimensjonsnivåer foredler konfliktenergi på avveie - slik sett forblir metageniale perspektivskift avhengig av forklarende bilder fra de indre bildene sjelen har av seg selv som seende.

MW, foredler av intuisjonens tause visdom,
mentor i metakraft som innovasjonskraft via bildekraft
og personlig veileder i indre motivjakt via bildespråk som hjertespråk