Kilde: Dagbladet, 23. og 27.07.15., Steinar Solås Suvatne. 22. juli-minnesmerke er ikke noen enkel "minnesbyste for et enkeltindivid", ingen hyggelig utmerkelse i anledning av noe entydig minneverdig. Det nasjonale minnestedet, som åpning i fjellet - fysisk kutt i odden like utenfor Utøya camping - skal sprenges ut og fraktes til Oslo. Slik blir steinmassen et utgangspunkt for minnestedene der.

Lokalbefolkningens sår i forbindelse med terrorhandlinga har nok blitt undervurdert, og virkningen av minnestedets utforming vil som uttrykk representere en voldsom symbolkraft via minnesmerkets inntrykk på beboerne i området i all ettertid. Den visuelle symbolikken blir til sårbar ubalanse, utakt mellom gode intensjoner og sterke motreaksjoner.

 
Hvordan forvalter vi symbolspråket som noe samlende og helende? Hvem skal forstås først, og via hvilken symbolbruk? Hvem bestemmer hva som er gode eller dårlige assosiasjoner? Hvem definerer et egnet/uegnet symbolspråk? De som reddet desperat svømmende ungdommer, kunsteksperter, Kunst i offentlige rom, NRKs kulturkommentator, AUF, de berørte pårørende eller hele landets befolkning via to regjeringer og ett Kommunal- og moderniseringsdepartement?

MW